07

Mars 2017

Author: Fredrik Fløgstad

Den nye fjellheimen i Hafjell

Hvordan er Big Air hoppet? Hvordan er Slopestylen? Kan nordmennene lage det like bra som amerikanerne? X Games utsendelse tok en prat med noen av de som kom over hoppkanten på dagens trening.

Det nye midlertidige tilskuddet til bakken i Hafjell er designet av Chris Castaneda, fra SnowParkTech. Disse guttene har vært involvert i flere lignende arrangement, som X Games Aspen ´12 til ´15. Alt skal med andre ord ligge til rette for at bakkene i Hafjell skal vise seg fra sin beste side til helgen, når millioner av seere fra heile verden peiler seg inn.

Etter som all verdens nasjonaliteter (noen kontinenter er litt underrepresentert) har fått prøvd seg i bakken, prøvde jeg å hanke noen til side. Noah Morrison fra British Columbia Canada var den første som hadde gjort seg opp en mening om anlegget.

    -Big Airen er muligens litt mindre enn hva vi er vant med fra Aspen, men den er veldig bra laget. Så vi kommer nok til å få se noen bra løp her også.

Han peker opp mot Slopestyle løypa og gestikulerer noe som kan minne om rails for å få frem poenget i hva han skal gjøre.

    -Jeg har ikke helt bestemt meg for triks til kvalifiseringen enda, men det blir nok noen dub16tails og noe switch. Jeg bestemmer meg nok på vei ned mot kanten.

En gjeng gjør seg ferdig med sitt run og Noah hopper mot skitrekket for en ny runde mens han vinker. Jeg fortsetter jakten.

Utenfor Ryk og Reis treffer jeg Cheryl Maas fra Nederland som akkurat har sparket av seg brettet. Jeg svelger all stolthet og spør om navnet før hun får tatt av seg briller, hjelm og lue, og jeg spør hva hun syns om bakken.

    -Det er litt vanskelige forhold her oppe, med noe merkelige avstand mellom rails som kan gi litt farlige situasjoner.

Hun tenker seg om og kommer frem til at det nok er mye snøen sin feil, den er veldig hard og kan gi litt problemer med å få nok fart. Etter litt finsliping av bakken og små justeringer håper hun utøverne kan få gode forhold.

Hun er mer fornøyd med Big Airen som er veldig bra dosert, og kommer til å bli veldig bra når de får finslipt overrennet.

Cheryl hopper inn på Ryk og Reis, og jeg står igjen alene. Tiden benyttes til å se på noen flere hopp, og her er det lovende tendenser å spore. Det skal nok sies at de ikke tar den helt ut under de første turene, og teknikk og utførelse vil bli eksponentielt mer komplekst etter som de får flere timer i bakken.

Litt lenger borte ser jeg en skikkelse i karakteristisk blå vest som fliker på bindingene til brettet sitt. Det er Eric Beauchemin fra Michigan USA. Hva synes amerikaneren om de norske forholdene?

    -Det er veldig kult og annerledes at konkurransen er om kvelden. Det minner meg om da jeg vokste opp og vi lekte oss i parken om natta. Slopestyle-parken er veldig bra, masse rails med god avstand mellom hoppene slik at du får fokusert på triksene. Dette gir jo litt utfordringer med farten, men det skal vi klare å rette opp til konkurransen starter.

På spørsmål om hva han skal vise oss for å komme gjennom kvalifiseringen drar han litt på det og ler. Det ville ikke vært fair å avsløre det før start, så det får være en overraskelse.

Jeg begynner bli kald, og mistenker dette er grunnen til de korte samtalene jeg får før de fortsetter opp i løypa eller inn i varmen. I et forsøk på å sette min egen kulde i et bedre perspektiv gjør jeg flikk-flakk bort mot Big Air. Her står det en kø på 10-15 personer som venter på de to snøskuterne som skal ta dem til toppen. Jeg peiler meg inn på den bakerste i den tro at jeg da vil få fisket mye juicy informasjon ut av han, og introduserer meg på engelsk.

    -Jeg kan godt snakke Norsk altså. Svarer Felix Usterud på pur Bærumsk, og jeg bruker noen sekunder på å aktivere ordforrådet mitt igjen.

Etter en liten konsultasjon med sidemannen kan Felix fortelle om en fin bakke, men som så mange av hans kollega har påpekt, nok er litt i hardeste laget.

    -Det blir fort noen harde landinger, men etter litt grubling og et par netter god søvn skal jeg nok knekke gåten med overrennet og få med meg nok fart over kulen.

Snøskuterne gjør vei i vellinga, og før jeg vet ordet av det sitter Felix med skiene over fanget på vei mot toppen igjen.

Igjen står jeg på bunn og skulle ønske jeg var så mye flinkere enn jeg faktisk er på brett. Å reise rundt og få disse parkene bygget for seg virker som et riktig så bra virke.

Pin It on Pinterest

Share This